Brødrene Grimm
Rødhette
Det levde en gang en søt, liten pike som alle var glad i. Men den som holdt aller mest av   henne Hun hun, var hennes bestemor;   henne Hun hun visste ikke hva godt   henne Hun hun skulle gjøre for barnet. En gang ga   henne Hun hun piken en liten hette av rød fløyel, og fordi den kledde   henne Hun hun så godt, og piken ikke ville bruke noe annet, ble   henne Hun hun bare kalt Rødhette.

En dag sa moren til   henne Hun hun: «Hør, Rødhette, her har du et stykke kake og en flaske med vin; det skal du bringe ut til bestemor, for   henne Hun hun er syk og svak og kan trenge det å styrke seg på. Løp av sted, før det blir for varmt. Og når du kommer ut, må du gå pent og ordentlig og ikke springe av veien, for da faller du og knuser glasset, og bestemor får ingenting. Ikke glem å hilse pent «god morgen» når du kommer inn til   henne Hun hun, og titt ikke rundt i alle kroker først.»

«Jeg skal nok huske det, alt sammen,» sa Rødhette og ga moren hånden på det.
Bestemoren bodde ute i skogen, en halv times gange fra bygden. Da nå Rødhette kom inn i skogen, møtte   henne Hun hun ulven.   henne Hun hun visste ikke at ulven var et farlig dyr, så   henne Hun hun var ikke redd den. «God dag, Rødhette,» sa den. «God dag igjen, Ulv,» svarte   henne Hun hun. «Hvor skal du så tidlig om morgenen, Rødhette?» «Til bestemor,» svarte   henne Hun hun. «Og hva bærer du under forkleet ditt?» «Kake og vin, for i går bakte vi, og nå skal den syke bestemoren min få noe godt å styrke seg på.» «Men Rødhette, hvor bor bestemoren din, da?» «Bare et kvarters tid lenger inn i skogen, under de store eketrærne står huset hennes, nedenfor nøttebuskene, dem kjenner du sikkert.» Ulven tenkte i sitt stille sinn: «Den lekre lille tingesten her vil bli en fet, god munnfull for meg; mye bedre enn den gamle. Jeg må være slu, så jeg får tak i dem begge to!»

En stund gikk ulven ved siden av Rødhette, men så sa den: «Se de vakre blomstene som står her overalt, Rødhette; hvorfor titter du ikke rundt deg? Jeg tror at du ikke engang hører hvor deilig fuglene synger. Du går her jo som om du var på skolevei – og det er da så lystig og deilig i skogen.»

Da løftet Rødhette blikket, og da   henne Hun hun så solstrålene danse mellom løvet og alle de vakre blomstene, tenkte   henne Hun hun: Bestemor vil bli glad hvis jeg bringer   henne Hun hun en bukett med friske blomster; det er så tidlig, og jeg kommer tidsnok allikevel. Og så løp   henne Hun hun bort fra veien og inn i skogen for å plukke blomster. Og når   henne Hun hun hadde plukket én, så   henne Hun hun en annen lenger borte som var enda penere, løp etter den og kom lenger og lenger inn i skogen. Men ulven gikk rett frem til bestemorens hus og banket på. «Hvem er det?» spurte bestemoren. «Rødhette, som bringer deg kake og vin; lukk opp for meg!» «Bare trykk dørklinken ned,» ropte bestemoren, «jeg orker ikke å stå opp for å åpne døren.»

Da ulven trykket dørklinken ned, sprang døren opp, og uten å si et ord gikk den rett til bestemorens seng og slukte   henne Hun hun. Så tok den på seg bestemorens klær, satte hetten hennes på hodet, la seg i sengen hennes og trakk forhengene for.
Imens hadde Rødhette sprunget omkring og plukket så mange blomster at   henne Hun hun ikke greide å holde flere. Da husket   henne Hun hun på bestemoren, og   henne Hun hun skyndte seg av sted til   henne Hun hun.

  henne Hun hun undret seg over at døren sto åpen, og da   henne Hun hun kom inn i stuen, syntes   henne Hun hun at alt var så rart.   henne Hun hun tenkte: Å, min Gud, hvor redd jeg er i dag; jeg er da ellers så gjerne her hos bestemor!   henne Hun hun ropte: «God morgen!» Men   henne Hun hun fikk intet svar. Så gikk   henne Hun hun bort til sengen og trakk forhenget til side; der lå bestemoren med hetten trukket nedover ansiktet og så så underlig ut. «Å, bestemor, så store ører du har!» «Så jeg kan høre deg bedre!» «Å, bestemor, så store øyne du har!» «Så jeg kan se deg bedre!» «Å, bestemor, så store hender du har!» «Så jeg kan gripe deg bedre.» «Men bestemor, du har slik en forferdelig stor munn!» «Så jeg kan ete deg bedre!» ropte ulven, sprang ut av sengen og slukte stakkars lille Rødhette.

Da nå ulven hadde stillet sulten sin, la den seg til sengs igjen og sovnet. Den begynte å snorke så forferdelig at en jeger som gikk forbi, tenkte: Den gamle konen snorker så høyt; jeg må se om   henne Hun hun feiler noe. Han gikk inn, og da han sto foran sengen og så ulven der, sa han: «Nå har jeg deg endelig, din gamle røver. Deg har jeg ventet på lenge.» Han ville ta børsen sin for å skyte, men kom til å tenke på at det kanskje ennå var mulig å redde bestemor. Så han lot geværet være, hentet en saks og skar opp maven til den sovende ulven. Knapt hadde han laget et lite snitt, så fikk han øye på den røde hetten –nok et par snitt, og der sprang Rødhette ut og ropte: «Så redd jeg ble, det var så mørkt i ulvens mave!» Litt etter kom også bestemor ut, helt levende, men   henne Hun hun fikk nesten ikke puste. Fort hentet Rødhette noen store stener, og dem puttet de i ulvens mave. Da den våknet og ville løpe av sted, var maven så tung at ulven falt om og døde.

Da ble de glade alle tre; jegeren tok ulvepelsen, og bestemor spiste kaken og drakk vinen og kom til krefter igjen. Men Rødhette tenkte: Aldri mer skal jeg løpe bort fra veien og inn i skogen når moren min har forbudt det!

Det fortelles også at en gang, da Rødhette igjen skulle bringe kaker og vin til den gamle bestemoren, kom en annen ulv og snakket til   henne Hun hun og ville lokke   henne Hun hun bort fra veien. Men Rødhette passet seg og gikk rette veien til bestemorens hus. Der fortalte   henne Hun hun bestemoren om ulven som hadde snakket til   henne Hun hun og ønsket   henne Hun hun en god dag, men som hadde hatt så onde øyne: «Hadde det ikke vært midt på veien, hadde den sikkert spist meg opp.» «Kom,» sa bestemoren, «vi skal låse døren så den ikke kommer inn.»

Ikke lenge etter banket ulven på døren og sa: «Lukk opp, bestemor. Jeg er Rødhette og bringer deg bakverk. »Men de var helt stille og åpnet ikke døren. Da lusket ulven flere ganger rundt huset, og endelig hoppet den opp på taket og ville vente til Rødhette skulle gå hjem om kvelden; da ville den lure seg etter   henne Hun hun og spise   henne Hun hun opp.

Bestemoren skjønte hva ulven hadde i sinne. Utenfor huset var det et stort stentrau, og bestemoren sa til Rødhette: «I går kokte jeg pølser; ta nå en bøtte og bær det vannet som pølsene ble kokt i, ut i stentrauet.» Og Rødhette bar vannet ut, til trauet var helt fullt. Pølselukten steg i ulvens nese; den snuste, tittet ned og strakte seg lenger og lenger utover. Endelig hadde den strukket halsen så langt ut at den ikke klarte å holde seg lenger, men begynte å gli. Den gled ned av taket og rett ned i det store trauet, der den druknet.
Men Rødhette gikk glad hjem igjen, og ingen gjorde   henne Hun hun noe.