Ho/ho/henne
Vel rett pronomen.
Raudhette
Det levde ein gong ei søt, lita jente som alle var glade i. Men den som heldt mest av
henne
Ho
ho
, var bestemora hennar;
henne
Ho
ho
visste ikkje kva godt
henne
Ho
ho
kunne gjere for barnet. Ein gong gav
henne
Ho
ho
jenta ei hette av raud fløyel, og fordi denne kledde
henne
Ho
ho
så godt, og jenta ikkje ville bruke noko anna, vart
henne
Ho
ho
berre kalla Raudhette.
Ein dag sa mora til
henne
Ho
ho
: – Høyr, Raudhette, her har du eit kakestykke og ei flaske med vin: det skal du ta med deg ut til bestemor, for
henne
Ho
ho
er sjuk og svak og kan trenge noko å styrkje seg på. Spring av stad før det vert for varmt. Og når du kjem ut, må du gå pent og ordentleg og ikkje springe av vegen, for då kan du dette og knuse glaset, og bestemor får ingenting. Ikkje gløym å helse pent «god morgon» når du kjem inn til
henne
Ho
ho
, og sjå ikkje rundt i alle krokar først.
– Dette skal eg hugse, sa Raudhette og gav mora handa si på det. Bestemora budde i skogen, ein halv times gåtur frå bygda.
Då Raudhette kom inn i skogen, møtte
henne
Ho
ho
ulven.
henne
Ho
ho
visste ikkje at ulven var eit farleg dyr, så
henne
Ho
ho
vart ikkje redd.
– God dag, Raudhette, sa han.
– God dag igjen, svara
henne
Ho
ho
.
– Kor har du tenkt deg så tidleg på morgonen, Raudhette?
– Til bestemora mi.
– Kva har du i korga di?
– Kaker og vin, for vi baka i går, og no skal den sjuke bestemora mi få noko å styrkje seg på.
– Men Raudhette, kor bur bestemora di, då?
– Berre eit kvarters tid lenger inn i skogen. Under dei store eiketrea står huset hennar, nedanfor nøttebuskene, dei kjenner du sikkert.
Ulven tenkte med seg at den vesle jenta her ville bli ein feit, god munnfull for han, mykje betre enn den gamle. No ville han vere listig og ta begge.
Ei stund gjekk ulven ved sida av Raudhette, men så sa han: – Sjå dei vakre blomane. Kvifor ser du ikkje på dei, Raudhette? Eg trur du ikkje eingong høyrer kor vakkert fuglane syng. Du går her som om du var på skulevegen – og det er no så lystig og flott i skogen.
Då Rauhette såg opp, og då
henne
Ho
ho
såg solstrålane danse mellom lauvet og alle dei vakre blomane, tenkte ho: Bestemor vil bli glad viss eg tek med ein bukett med friske blomar til
henne
Ho
ho
. Det er tidleg, og eg kjem tidsnok likevel. Og så sprang
henne
Ho
ho
bort frå vegen og inn i skogen for å plukke blomar. Og når
henne
Ho
ho
hadde plukka éin, såg
henne
Ho
ho
ein lenger borte som var endå penare, sprang etter den og kom lenger og lenger inn i skogen. Men ulven gjekk rett til huset til bestemora og banka på.
– Kven er det? spurde bestemora.
– Raudhette som kjem med kake og vin. Lat opp for meg!
– Berre trykk dørklinka ned, ropte bestemora. – Eg orkar ikkje stå opp for å opne døra.
Då ulven trykte dørklinka ned, for døra opp, og utan å seie eit ord gjekk han rett til senga der bestemora låg, og slukte
henne
Ho
ho
. Så tok han på seg kleda til bestemora og sette hetta hennar på hovudet, la seg i senga og trekte forhenget for.
Raudhette hadde sprunge rundt i skogen og plukka så mange blomar at
henne
Ho
ho
ikkje greidde å halde fleire. Då hugsa ho på bestemora, og
henne
Ho
ho
skunda seg av stad til
henne
Ho
ho
.
Då
henne
Ho
ho
kom fram, undra ho seg over at døra stod open, og då
henne
Ho
ho
kom inn i stova, syntest ho at alt var rart, og
henne
Ho
ho
tenkte: Å, min Gud, kor redd eg er i dag, eg er då elles så gjerne her hos bestemor!
henne
Ho
ho
ropte «god morgon», men fekk ikkje svar. Så gjekk
henne
Ho
ho
bort til senga og trekte forhenget til side. Der låg bestemora med hetta trekt ned over ansiktet og såg så underleg ut.
– Å, bestemor, kor store øyrer du har!
– Så eg kan høyre deg betre!
– Å, bestemor, så store hender du har!
– Så eg kan gripe deg betre.
– Men bestemor, du har slik ein forferdeleg stor munn!
– Så eg betre kan ete deg! ropte ulven, sprang ut av senga og slukte stakkars vesle Raudhette.
Då ulven hadde stilna svolten sin, la han seg til sengs att og sovna. Han snorka så sterk at ein jeger som kom forbi, tenkte: Den gamle kona snorkar så høgt at eg må sjå om det feiler
henne
Ho
ho
noko. Han gjekk inn, og då han sto framfor senga og såg ulven liggje der, sa han: – No har eg deg endeleg, din gamle røvar. Deg har eg venta på lenge.
Han ville ta børsa og skyte, men kom til å tenkje på at det ville vere mogleg å redde bestemora. Så han lèt geværet vere, henta ei saks og skar opp magen på den sovande ulven. Ikkje før hadde han laga eit snitt, så fekk han auge på den raude hetta. Etter endå eit snitt sprang Raudhette ut og ropa: – Så redd eg vart, det var så mørkt i magen til ulven! Litt etter kom bestemora ut, heilt levande, men
henne
Ho
ho
fekk nesten ikkje puste. Snøgt henta Raudhette nokre store steinar, og dei la dei i magen til ulven. Då ulven vakna og ville springe av stad, var magen så tung at han fall om og døydde.
Då vart dei glade alle tre; jegeren tok ulvepelsen, og bestemora åt kaka, drakk vinen og kom til krefter att. Men Raudhette tenkte at
henne
Ho
ho
aldri meir skulle springe av vegen og inn i skogen når mora hennar hadde forbode det!
Det vert fortalt at Raudhette ein gong, då
henne
Ho
ho
igjen skulle gå med kaker og vin til den gamle bestemora, kom ein annan ulv til
henne
Ho
ho
og ville lokke
henne
Ho
ho
bort frå vegen. Man Raudhette passa seg og gjekk rette vegen til huset der bestmora budde. Der fortalde
henne
Ho
ho
om ulven som hadde snakka til
henne
Ho
ho
og ønskt
henne
Ho
ho
god dag, men som hadde så vonde auge: – Hadde det ikkje vore midt på vegen, hadde han sikkert ete meg opp. – Kom, sa bestemora, – vi skal låse døra slik at han ikkje kjem seg inn.
Ikkje lenge etter banka ulven på døra og sa: – Lat opp, bestemor. Eg er er Raudhette som kjem med bakverk. Men dei var heilt stille og opna ikkje døra. Då luska ulven fleire gonger rundt huset, og endeleg hoppa han opp på taket og ville vente til Raudhette skulle gå heim om kvelden; då ville han lure seg etter
henne
Ho
ho
, og ete
henne
Ho
ho
opp.
Bestemora forstod kva ulven ville. Utanfor huset var dei eit stort steintrau, og bestemora sa til Raudhette: – I går kokte eg pølser; ta no ei bøtte med vatnet eg kokte pølsene i, ut i steintrauet! Og Raudhette bar vatnet ut, til trauet var heilt fullt. Pølselukta steig opp til nasen til ulven; han snusa, titta ned og strekte seg lenger og lenger nedover. Til slutt hadde han strekt halsen så langt at han ikkje klarte å halde seg lenger, men begynte å gli. Han ramla ned av taket og rett i det store trauet, der han drukna. Men Raudhette gjekk glad heim att, og ingen gjorde
henne
Ho
ho
noko.
(Frå Jacob og Wilhelm Grimm. Omsett til nynorsk av Arne Heimestøl)
Kontroller svara
OK