For mange år siden levde det en keiser som var så glad i vakre, nye klær, at han lot alle sine penger gå til stas og pynt. Gikk han i teatret, tok han seg en kjøretur, eller holdt han revy over sine soldater, moret disse ting ham egentlig ikke; han gjorde det bare for å få vist fram sine nye klær. Han hadde ett sett tøy for hver time på dagen, og han brukte ikke, som andre konger, sin tid til å granske statssaker, men til å bytte klær.

Det kom ofte fremmede på besøk til den store, muntre byen som han hadde sin residens i. En dag kom det to bedragere, som gav seg ut for å være vevere, og sa at de var i stand til å veve det flotteste tøy som tenkes kunne. Og det var ikke bare det at mønsteret var så vakkert og fargene så ualminnelig skjønne, nei, tøyet hadde også den forunderlige egenskap, at klær som man sydde av det, ble usynlige for alle mennesker som var udugelige i sine embeter eller også utillatelig dumme.

«Det var noen herlige klær», tenkte keiseren. «Når jeg bærer disse klærne, får jeg altså greie på hvem som er egnet til sitt embete, og hvem som ikke er det; jeg blir i stand til å skjelne mellom de kloke og de dumme. Dette tøyet må veves med en gang.» Så gav han de to bedragerne en hel del penger på forskudd slik at de straks kunne ta fatt på sitt arbeid.

De satte opp to vever og lot som om de arbeidet; men de hadde ikke det minste grand på veven. Snart forlangte de den fineste silke og den prektigste gulltråd; men det puttet de alt sammen i sin egen pose og arbeidet bare med tomme vever til langt på natt.

Da det hadde gått en tid, fikk keiseren lyst til å vite hvor langt de var kommet med tøyet. Men da han tenkte på at den som var dum eller udugelig, ikke kunne se det, ble han litt usikker.

Naturligvis tvilte han ikke på seg selv; men det kunne allikevel være nokså hyggelig å prøve med en annen først. Hele byen visste jo hvilken forunderlig kraft tøyet hadde, og alle var de svært oppsatt på å få vite hvor udugelig eller dum naboen var.

«Jeg vil sende min gamle, ærlige minister til veverne», tenkte keiseren; «han skjønner best om tøyet tar seg ut, for han har god forstand og er en dyktig embetsmann.»

Så gikk den gamle, skikkelige ministeren inn i salen hvor de to bedragerne satt og arbeidet med de tomme vevene. «Gud bevare mig vel!» tenkte den gamle ministeren og spilte op øynene; «jeg kan jo ikke se noe!» Men det sa han ikke.

Begge bedragerne bad ham å komme nærmere. De pekte på den tomme veven, og spurte om det ikke var et vakkert mønster og herlige farger. Den stakkars gamle ministeren spilte op øynene enda mer; men han kunne ikke se noe, for der fantes det ikke noe.

«Herre Gud!» tenkte han, «er jeg virkelig dum? Det hadde jeg aldri trodd. Eller er jeg en udugelig embetsmann? Nei, det er nok best jeg later som om jeg ser tøyet.»

«Nå, hvordan liker De det?» spurte den ene av veverne.

«Å, det er vakkert, aldeles bedårende», sa den gamle ministeren, og lot som om han så på det gjennom brillene. «For et mønster og slike farger! Ja, jeg skal si til keiseren at jeg finner det aldeles nydelig.»

«Det gleder oss», sa begge veverne. Så gav de seg til å nevne de forskjellige fargene med navn og forklare det merkelige mønsteret. Den gamle ministeren hørte godt etter, slik at han kunne si det samme når han kom inn til keiseren.

Bedragerne forlangte nå flere penger og mer silke og gulltråd til vevningen. De stakk alt i sine egne lommer. På veven kom det aldri en trevl, og de arbeidet som før på den tomme veven.

Litt senere sendte keiseren en annen skikkelig embetsmann som skulle se hvordan det gikk med veven, og om tøyet snart var ferdig. Det gikk med han som med ministeren; han så og så, men kunne ikke se noe.

«Er det ikke et vakkert tøy?» sa begge bedragerne, og de pekte og la ut om det deilige mønsteret som slett ikke var der.

«Dum er jeg ikke», tenkte mannen; «så må jeg altså være udugelig som embetsmann. Det var da høst merkelig! Men det er nok best å late som ingenting.» Og så roste han tøyet som han ikke så, og sa at han aldri hadde sett et så vakkert mønster og slike deilige farger. Da han kom tilbake til keiseren, forsikret han at tøyet var vidunderlig.

Hele byen snakket ikke om noe annet.

Nå fikk keiseren lyst til selv å se tøyet, mens det ennå var på veven. Ledsaget av en hel skare utvalgte menn, deriblant de to gamle, skikkelige embetsmennene, gikk han til de to bedragerne, som stadig vevde av alle krefter uten tråd eller trevl.

«Ja, er det ikke storartet», sa begge de skikkelige embetsmennene. «Har Deres Majestet noensinne sett slikt et mønster og slike farger?» Og de pekte på den tomme veven, for de trodde at andre kunne se tøyet.

«Men hva i all verden ...!» tenkte keiseren forferdet; «jeg ser jo ingen ting. Er jeg dum, eller duger jeg ikke til å være keiser? Det var da det verste som kunde hende meg!» Men han nikket allikevel tilfreds, så lenge på den tomme veven og sa: «Tøyet har mitt aller høyeste bifall!» Hele følget stirret og stirret. De så naturligvis heller ikke noe, men sa som keiseren at det var et usedvanlig vakkert stoff. De nevnte for ham at han burde innvie de nye klærne ved den store prosesjon som snart skulle finne sted. Og seg imellom snakket de om hvor herlig tøyet var, og alle var de så inderlig fornøyde med det. Keiseren gav bedragerne ridderkors å pynte seg med og tittel av vevejunkere.

Den siste natten før den store prosesjon skulle finne sted, satt begge bedragerne oppe og hadde tent en masse lys. Folk kunne nok se at de hadde det travelt med å få keiserens klær ferdige. De lot som om de tok tøyet av veven, de klippet med store sakser i luften, de sydde med nål uten tråd, og da det ble dag, sendte de bud at klærne var ferdige.

Keiseren kom, fulgt av sine fornemste kavalerer. Bedragerne fikk det nå travelt med å vise fram de forskjellige klesstykkene som slett ikke eksisterte, roste dem i høye toner, og sa at de var så fine som spindelvev og så lette at man ikke kunde merke at man hadde dem på, og det var nettopp det fine ved saken.
Alle kavalerene sa ja og amen; men de så jo ikke noe, for det var ikke noe å se.

«Ja, så vil Deres keiserlige Majestet kanskje behage å ta Deres klær av», sa bedragerne, «så vi kan iføre Dem de nye borte ved det store speilet?»
Keiseren kledde av seg, og bedragerne lot som om de hadde på ham de nye klær, stykke for stykke. Til sist lot de som de bandt fast noe bak; det skulle likesom være slepet. Keiseren snudde og vendte seg foran speilet.

«Nei, så utmerket som det nye tøyet sitter, og som det kler Deres Majestet!» sa alle sammen. «Å, for et mønster! A, slike farger! Ja, det er en kostbar drakt!»
Nå meldte overseremonimesteren at den som skulle bære tronhimmelen over keiseren i prosesjonen, stod utenfor døren med den.

«Ja, jeg er jo fullt ferdig», sa keiseren. «Sitter ikke drakten briljant?» Så snudde og vendte han seg ennå en gang foran speilet for å vise at han riktig så på stasdrakten.

Kammerherrene som skulle bære slepet, løftet det likesom opp fra gulvet og lot som om de bar det; de torde naturligvis ikke la noen merke at de ingen ting så.
Så gikk keiseren i prosesjonen under den gilde tronehimmelen, og folk på gatene og folk i vinduene snakket i munnen på hverandre: «Nei, så makeløse klær! Å, for et vakkert slep! Det sitter nydelig!» Der var ikke én som torde være ved at han slett ikke så noe; for da måtte han jo enten være dum eller udugelig i sitt embete. Aldri hadde keiserens klær gjort slik lykke.

«Men han er jo splitter naken!» sa et lite barn.

«Herre Gud, hør hva det uskyldige barnet sier!» sa faren. Og så gikk det som en hvisken fra munn til munn om hva barnet hadde sagt. – Til sist ropte alle:

«Keiseren er jo splitter naken!»

Keiseren kvakk formelig til, for han syntes de hadde rett; men han tenkte som så: «Nå gjelder det å holde ørene stive så lenge prosesjonen varer.» Og så gikk han enda rettere, og kammerherrene gikk bak og likesom bar slepet.