Det katolske kirkerommet bærer også preg av sorg. Altrene er nakne, der er hverken lys eller blomster. Døren til tabernaklet står åpen - det er tomt, Kristus er ikke blant oss som vanlig. Gudstjenesten som finner sted om ettermiddagen er konsentrert om Herrens lidelse. Tidligere la man mer vekt på sorgen over Kristi død, og presten bar sorte messeklær som ved dødsmesser. Idag er de skiftet ut med røde: Kristi lidelse og død inneholder allerede seier, og Den hellige ånd er en frukt av korset.
Den katolske liturgien er egenartet: den eldste liturgi vi har bevart. Den er i tre deler, og første del har samme oppbygning som den jødiske synagoge-gudstjeneste, med skriftlesninger (som avsluttes med lidelseshistorien etter Johannes) og de store forbønner, der man har bestrebet seg på ikke å glemme noen.
Gudstjenestens annen del er korshyldningen: Korset blir holdt frem for menigheten som oppfordres til å tilbe. En prest synger de såkalte "impropier" (bebreidelser).
Gudstjenestens tredje del innledes med Fadervår. Siden dette er den dag da Kristi korsoffer finner sted, kan denne gudstjenesten umulig feires som en messe, derfor brukes hostier som er innviet dagen for.
I den ortodokse kirke finnes det ikke korshyldning på samme måte. Langfredag kveld hyller man Jesu legeme i krybben -epitafios- som blir bært rundt i nabolaget til hver kirke. Dette er et opptog hvor alle prestene, korgutter, korjenter og til slutt hele menigheten tar del i og synger sørgesalmer, mens de kaster bloimster på krybben. Etter å ha gjort en runde går de inn i kirken igjen med krybben, og folk går under den for å bli velsignet.